Hjem Opinion Kommentar Zelenskyj-forbannelsen høster nye ofre blant eliten

Zelenskyj-forbannelsen høster nye ofre blant eliten

KOMMENTAR Helt siden den russiske invasjonen av Ukraina har politikere i Vesten konkurrert om å alliere seg med jøden Volodymyr Zelenskyj. I valg etter valg kan vi nå se hvordan dette har blitt straffet av folket.

Det er den geopolitiske og pro-russiske podkasten «The Duran» som, etter de mange tilbakeslagene for politikere som har engasjert seg med Ukrainas jødiske president Volodymyr Zelenskyj, innførte begrepet «Zelenskyj-forbannelsen».

En av de første som ble rammet var Storbritannias daværende statsminister Boris Johnson, en av Zelenskyjs største beundrere. Bare et halvt år etter den russiske invasjonen av Ukraina og utallige turer til Kiev senere, ble Boris Johnson tvunget ut av sitt eget parti. I mellomtiden klarte han imidlertid å sette hele Storbritannia i en dyp økonomisk krise, tømme det meste av det britiske forsvarets våpenarsenal og sabotere den eneste reelle sjansen for fred i Ukraina.

Siden den gang har en rekke regjeringer falt eller blitt straffet på ulike måter av velgerne. Ofte har de blitt erstattet av nye politikere som også har alliert seg med Zelenskyj og som deretter har blitt tilsvarende straffet i meningsmålinger. Dette har skjedd blant annet i Sverige, Finland og Polen, som alle har sett regimeskifter i løpet av krigen. Men i denne artikkelen har jeg tenkt å se nærmere på de mest aktuelle og kanskje alvorligste tilfellene av Zelenskyj-forbannelsen: Frankrike, Tyskland og Storbritannia.

Det er kanskje ikke overraskende at politikerne i disse landene har blitt hardt rammet. En omfattende meningsmåling publisert i juni av pro-NATO «Institute for Global Affairs of Eurasia Group» viser at så mange som 88 prosent av respondentene i Storbritannia, Tyskland og Frankrike ønsker at NATO skal arbeide for en fremforhandlet fred i Ukraina. Med andre ord, folket tenker nøyaktig det motsatte av politikken som deres ledere fører.

Emmanuel Macron og Frankrike

Helt siden han ble valgt til president har den tidligere Rothschild-bankieren Emmanuel Macron vært spesielt upopulær blant franskmennene. Han ser imidlertid ut til å ha kompensert for dette ved å i stedet elske seg selv høyt, men siden jeg allerede har skrevet om Macrons store Napoleonskompleks i en annen artikkel, vil vi legge det spørsmålet til side denne gangen.

Det kan imidlertid slås fast at Macron har gått fra å være en rimelig behersket krigsagitator, i vesteuropeisk sammenheng, til å bli fullstendig gal i løpet av våren. Med uttalelser som «vi vil gjøre alt vi må gjøre for å sikre at Russland ikke vinner», at NATO-land som ikke vil risikere åpen krig med Russland er «feiginger» og at franske tropper i Ukraina ikke kan utelukkes, har han gjort seg enda mer hatet i Frankrike.

Jeg kom til møtet bekymret, og jeg dro enda mer bekymret, sa den franske Venstreparti-lederen Manuel Bompard etter et møte der Macron forgjeves forsøkte å overtale opposisjonsledere i parlamentet til å støtte hans kampanje mot Moskva.

Velgernes respons på Macrons krigshissende stormannsgalskap var brutal. Bare måneder etter de første utspillene ble det holdt valg til Europaparlamentet som endte i en slik katastrofe at Macron følte seg tvunget til å oppløse parlamentet og kalle til nyvalg.

Marine Le Pens Nasjonal samling – som tok til orde for stans i tunge våpen til Ukraina og en normalisering av forholdet til Russland – vant en knusende seier med 31,4 prosent av stemmene. Den krigsgale og Zelenskyj-elskende Macrons partikoalisjon måtte nøye seg med 14,6 prosent.

Tyskland og de grønne neokonservative tullingene

Et annet europeisk regime som er dypt engasjert i Zelenskyj er «trafikklyskoalisjonen» som på papiret styrer okkupasjonsmakten kalt Forbundsrepublikken Tyskland. Faktisk ikke så mye den sosialdemokratiske kansleren Olaf Scholz som hans grønne kolleger, som har okkupert det tyske utenriksdepartementet.

Det svenske Miljöpartiets tyske søsterparti, De grønne, har bare to ministerposter, men med stjerner som utenriksminister Annalena Baerbock og visekansler og økonomi- og klimaminister Robert Habeck, har de lykkes å sette Zelenskyj i sentrum av tysk utenrikspolitikk og lansert kanskje det første grønne europeiske partiet som fullt ut omfavner militant globalisme og jødisk neokonservatisme av den amerikanske modellen.

Hele Baerbocks tilværelse ser ut til å ha blitt overtatt av hennes besettelse av Russland. Dette førte til at hun i januar i fjor proklamerte, til forferdelse for mange europeiske kolleger, at «Europa er i krig med Russland».

Utspillet ble etterfulgt av en rekke fornektelser fra europeiske ledere, utenriksministre og ikke minst av Scholz selv. Samtidig fremkom det at Baerbock har gjort Scholz så sint at de knapt snakker med hverandre lenger, blant annet ved å spøke på kanslerens bekostning og gå bak hans rygg til andre Nato-ledere for å prøve å påvirke Scholz til å sende flere tunge våpen til Ukraina.

Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock. Foto: Stephan Röh, (CC BY SA 4.0).

Annalena Baerbock er også kjent for å ha sagt, til tross for de mange massive protestene mot hennes militante utenrikspolitikk, at investeringene i krigen fortsetter «uansett hva de tyske velgerne mener».

Alle tyske regjeringspartier falt tilbake i årets valg til Europaparlamentet. De grønne falt mest og fikk 11,9 prosent, noe som betyr at de mistet hele 9 seter i Europaparlamentet.

Alternative für Deutschland, som i likhet med Nasjonal Samling i Frankrike har ønsket å se en slutt på den evige eskaleringspolitikken, gjorde samtidig et rekordvalg under historisk hard undertrykkelse fra et samlet etablissement, og vant seks nye mandater (15 totalt) med 15,9 prosent av stemmene. På venstresiden gjorde BSW, en anti-globalistisk utbryter fra det tradisjonelle venstreorienterte partiet Die Linke som profilerte seg for fred, et sterkt førstevalg med 6,2 prosent av stemmene. Dette gjorde BSW dobbelt så stor som Die Linke, som bare fikk 2,7 prosent.

Sahra Wagenknechts nye parti BSW ble dobbelt så stort som hennes forrige parti, Die Linke, i EU-valget. Foto: Die Linke Nordrhein-Westfalen (CC BY-SA 2.0).

Storbritannia og den totale kollapsen

I begynnelsen av artikkelen beskrev jeg Boris Johnsons fall, men hans etterfølger Liz Truss ser imidlertid ikke ut til å ha tatt lærdom av Zelenskyj-forbannelsen og proklamerte tidlig at hun var klar til å bruke atomvåpen for å presse gjennom en militant globalisme. Hennes 44 dager som statsminister var de korteste i landets historie, og nå står Liz Truss’ etterfølger Rishi Sunak – som har videreført Boris Johnsons ettermæle og forbannelse – overfor en total kollaps av regjeringen når britene stemmer i sommerens valg.

En meningsmåling utført av Savanta i juni viste at krigskritikeren Nigel Farage’s Reform UK hadde passert tories i popularitet. Dessuten, hvis resultatene av meningsmålingen skulle bli stående etter valget, ville Toryene bare vinne 53 av de 650 setene i Underhuset. Ingen av disse mandatene ville gå til Rishi Sunak selv, så vel som en rekke konservative ministre og eks-ministre som alle ville miste setene sine i Underhuset.

Ifølge målingen ville det sosialdemokratiske Labour, til tross for sin ukarismatiske leder Keir Starmer, vinne svimlende 516 seter i Underhuset etter valget – med andre ord et flertall på nesten 80 prosent.

Vil politikerne lære av feilene?

Avslutningsvis kan det slås fast at den lave tilliten til de styrende politikerne som er nevnt, selvsagt ikke bare har med Zelenskyj å gjøre. Alle har jobbet hardt for å ødelegge sine respektive land med økonomisk kaos, inflasjon, energikrise, tøffere undertrykkelse av dissidenter og fortsatt masseinnvandring. Men det er likevel noe talende at politikerne ser ut til å falle hardere jo nærmere de står Zelenskyj.

Men dette beror også på at Zelenskyj er blitt et symbol på en sykdom som karakteriserer hele Europa: En ideologisk underkastelse til det kollapsende amerikanske imperiet med alle dets dogmer om total globalistisk dominans over hele verden.

Man kunne eventuelt også snakke om en Zelenskyj-forbannelse over USAs president Joe Biden. Allerede for to år siden uttalte 75 prosent av demokratiske velgere at de ikke ønsket at den aldrende presidenten skulle stille til gjenvalg. I dag kan ikke Biden dukke opp noe sted uten å bli møtt av massive demonstrasjoner fra sin egen velgerbase. Samtidig er både han og sønnen Hunter Biden involvert i en rekke sensitive juridiske prosesser.

Zelenskyj-forbannelsen går tross alt tilbake til Washington, til hvordan en stormakt anvendes til å knuse all motstand mot jødisk makt og liberalt demokratisk tyranni over hele verden, uansett hvor den kommer fra. Færre og færre ønsker det og flere og flere velgere i Vesten fortsetter å straffe sine politikere i valg etter valg. Og denne folkelige motviljen er i bunn og grunn det Zelenskyj-forbannelsen handler om.