Verdenserklæringen om menneskerettighetene

HISTORIE Den 10. desember 1948 vedtok FNs generalforsamling Verdenserklæringen om menneskerettighetene.

Opphavet til erklæringen finner man i dokumentet «Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter» som ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen etter revolusjonen i 1789.

Erklæringen ble stemt igjennom den 10. desember 1948, med 48 stemmer for, 0 imot og 8 blanke stemmer. Verdenserklæringen om menneskerettighetene fungerer i dag som et politisk pressmiddel mot «ubehagelige» land og ledere. Sanksjoner og tiltak mot land som ikke anses følge erklæringen skjer veldig vilkårlig. Et godt eksempel på dette er landene Israel og Saudi-Arabia som regelmessig bryter menneskerettighetene. Begge disse landene er nære allierte med USA.

Erklæringen har 30 artikler; nedenfor følger et utvalg av dem:

Artikkel 1

Artikkel 1 lyder i originalformen på Engelsk slik:

All human beings are born free and equal in dignity and rights. They are endowed with reason and conscience and should act towards one another in a spirit of brotherhood.

Den norske oversettelsen lyder:

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

På svensk er derimot den første setningen i artikkelen oversatt med «alle mennesker er født frie og like i verdi og rettigheter», hvilket skiller seg ganske markant fra originalteksten. Danmark har som Norge gjort en korrekt oversettelse.

Artikkel 5

Ingen må utsettes for tortur eller grusomhet, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Norge og Sverige pleier å få kritikk for brudd på denne artikkelen. De noen ganger veldig lange oppholdene i varetekt og isolering anses være tortur og umenneskelig behandling.

Artikkel 10

Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.

I Sverige har de et nemndmannsystem hvor politisk tilsatte nemndmenn fra de politiske partiene er likestilt med dommere. Samme politiske klasse som har formulert loven om «hets mot folkgrupp» (rasismeparagrafen) bestemmer hvordan lovene skal tolkes i praksis.

Artikkel 11

1. Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.

2. Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.

Etter andre verdenskrig ble en enorm mengde mennesker stilt for retten av seiersmaktene med hjelp av retroaktivt stiftede lover.

Artikkel 12

Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.

Dagens omfattende overvåkning på Internett må anses være brudd på denne artikkelen.

Artikkel 19

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Ytringsfriheten i mange såkalte siviliserte demokratier er i dag veldig innskrenket. Noen eksempler er Tyskland, Østerrike og Frankrike.

Artikkel 20

1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner.

2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.

Artikkel 21

1. Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter.

2. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land.

3. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.