HISTORIE Den 29. juli 1908 ble den legendariske svømmeren Sally Bauer født i Helsingborg.
Sally begynte å svømme som barn og var allerede ved tiårsalderen svømmeinstruktør hos Helsingborgs Simsällskap. I sine mest aktive år mellom 1934–1937 slo Sally Bauer ikke mindre en 17 svenske rekorder i banesvømming, til tross for at denne typen korte og mellomstore distanser ikke var hennes store styrke. I stedet var Sally mest kjent for sin enorme utholdenhet. Sammen med sine to eldre søstre Carla og Paula pleide hun om somrene i barndommen å svømme veldig langt, og drømte om å svømme over havet. Sally var kjent for å aldri gi seg og kunne svømme nesten hvor langt det skulle være.
Sally – «Den svenske delfinen»
Sally Bauer ble først kjent i 1931 da hun svømte over Øresund fra Dragör til Limhamn på 6 timer og 22 minutter, en strekning på 18 km. For sine svømmeferdigheter fikk hun snart kallenavnene «Den menneskelige torpedoen» og «Den svenske delfinen». I 1938 svømte Sally over Kattegatt, mellom Själlands Odde og Katholm sør for Grenå. Kattegattstrekningen er 48 km og Sally svømte den på 17 timer og 5 minutter. Samme år, den 12. august, svømte Sally over Ålands hav, mellom Grisslehamn og Signildsskärsarkipelagen i Eckerö; 31 km på 13 timer og 6 minutter. Sally hoppet fra Grisslehamns ytterste klippe klokken 05:57 og var i land like etter klokken syv om kvelden.
Sally svømmer over Den engelske kanal
I 1939 var det urolig i Europa. I Fristaden Danzig hadde velgerne valgt en nasjonalsosialistisk ledelse og ville innlemme seg med Tyskland. Diktatoren i Polen krevde imidlertid at Danzig skulle annekteres av Polen. England tok Polens side og en storkrig truet. Helt siden amerikaneren Gertrud Ederle hadde klart å svømme over Den engelske kanal i 1926 hadde Sally villet gjøre et forsøk på det samme. Den offisielle strekningen var 27 km, men den faktiske strekningen varierte fra mellom 50–100 km, hovedsakelig på grunn av det sterke tidevannet, som avhengig av månens posisjon i forhold til jorden, beveget seg mellom 3–7 km per time.
Edward Temme, det eneste mennesket som på denne tiden hadde svømt over kanelen i begge retningene, sa: «Å svømme over Kanalen er nesten den vanskeligste bedriften en svømmer kan gi seg på, nest etter å ta seg levende utfor Niagara. Hver eneste som har klart ‘The Channel’ har hatt flaks, og det er også bare 15 som har lykkes.» Idrottsbladet skrev: «Sally må svømme minst 5 mil, kanskje også 10! – for å lykkes. Ingen hjelp av tidevannet, som går langs med kysten – ei mot den. Hvis verdens beste svømmer, samt den mest utholdende og den sterkeste, skulle forsøke å ta seg over Den engelske kanal, er hans sjanse for å lykkes høyst 1 mot 10.» Søndag den 27. august 1939, mindre enn en uke før krigsutbruddet, spiste Sally et smørbrød og en banan, drakk en kopp cocomalt (en slags energidrikk med sjokoladesmak) og hoppet i vannet ved Cap Gris Nez nær Calais i Frankrike. Klokken var 05:50 og vannet var bare 13–14 grader varmt, og Sally var derfor godt innsmurt med fett for å motvirke nedkjøling. Sally svømte mot England med 56 kråltak i minuttet.
Tidevannet drev snart Sally mot sydvest og fettet kornet seg og gled av armene og skuldrene. Det salte vannet gjorde det vanskeligere enn vanlig å svømme ettersom hun fikk større flytekraft og derfor ikke fikk riktig kraft i bensparkene. Saltet trengte seg inn i munnen og nesens slimhinner og gjorde at slimhinnene, svelget og tungen svulmet opp. Det var et ekkelt salt, og Sally syntes kanalen besto av halvparten vann og halvparten salt.
Klokken 11:40 hadde Sally kommet halvveis og så Dovers hvite klipper. Noen timer senere kom tidevannet med stor kraft og dro henne ut mot havet igjen. Sally svømte og svømte, men kom seg ikke fremover. Det begynte å bli mørkt, og følgebåten tente en liten lampe som referanseposisjon. Fire timer senere kjempet Sally mot tidevannet i mørket. Plutselig så hun et bål som ble tent på stranden, og en stund senere fikk hun hånden full av småstein. Ikke før klokken 21:12 hadde hun nådd land, 9 km sydvest for Dover.
Etter å ha klatret opp taustigen til båten Ocean Prince sa Sally: «Jeg er ikke trøtt og ikke fryser jeg heller. Men jeg er tørst.» Etter å ha reist med båt til Dover telegraferte Sally sine foreldre. Meldingen var kort og konsis: «Tiden 15:22. Happy Sally.» Da Sally kom hjem igjen til Sverige ble det fest. 20 000 nysgjerrige kom til Folkets Park i Malmö for å høre Sally fortelle om svømmingen over kanalen. Stemningen var på topp og publikum ville ikke gi slipp på henne. Til slutt kunne hun reise ivei i en blomsterdekorert bil. Dagen etter startet andre verdenskrig. Sally Bauer hadde svømt over kanalen i aller siste sekund.
«Kattegatt, Ålandshav, Kanalen»
Sally Bauer ble regnet som en av verdens beste kvinnelige langdistansesvømmere. Hun vekket derfor igjen stor internasjonal oppmerksomhet da hun i 1951 gjennomførte sin andre kanalsvømming, praktisk talt uten trening. Denne gangen svømte hun strekningen litt raskere, på 14 timer og 40 minutter. Sally gikk bort den 20. juni 2001, 93 år gammel. Hun har gitt sitt navn til Sally Bauer-skolene i Helsingborg, hvor idrett og svømming er en naturlig del av barnas skoledag.
Nedenfor følger et utdrag fra Sally Bauers bok «Kattegatt, Ålandshav, Kanalen»:
Tollformalitetene her var av det slaget at det virker som om en kamel skulle ha det lettere for å gå gjennom et nåløye. Aller først måtte vi på blanketter skrive hva vi hadde å gjøre i England. Jeg for min del skrev: «Swim the Channel» – Svømme over Kanalen. Tolloffiseren glodde stort på meg, som om han tenkte: Å nei, forsøk nå ikke! Han trodde faktisk at det var en dårlig spøk og at jeg bare drev med ham. Først etter adskillige argumenter ville han tro meg. Var det virkelig så merkelig at jeg tenkte å svømme over Kanalen? Ja, det var det visst, i hvert fall etter å dømme av det etterfølgende tollbesøket.
En tolltjenestemann gjennomsøkte nidkjært vår bagasje, var mistenkelig ovenfor våre farlige kameraer og måtte i sin nød tilkalle en høyere tjenestemann. Kameraene klarte seg endelig etter mye diskusjon gjennom skjærsilden. Så fikk mannen øye på min innreiselapp, leste den og skrev noe. Naturligvis måtte jeg absolutt kikke på den. Kan man tenke seg noe så frekt! Fyren skrev faktisk ordet «trying» slik at det sto: skal forsøke å svømme over Den engelske kanal. Men disse ordene måtte faktisk ha vært karakteristisk for den engelske psyken, for overalt i alle aviser som skrev om meg forekom akkurat denne frasen: «skal forsøke». Og det var nok ikke så dumt tenkt iallefall, for senere fikk jeg greie på at det hadde blitt gjort ikke mindre enn 500 forsøk på å krysse Kanalen hvorav kun 15 hadde lykkes.
