Hjem Artikler Palestina/Israel-konflikten: Et lærerikt øyeblikk

Palestina/Israel-konflikten: Et lærerikt øyeblikk

Av
russleman
-

MIDTØSTEN Russleman kommenterer helgens hendelser i Palestina og Israel, der Hamas har angrepet den jødiske okkupasjonsmakten.

Skjermbilde: Telegram.

I skrivende stund rapporteres det om at Israels militærpolitiske kabinett har stemt for å påkalle Artikkel 40 Alef, hvilket ikke har blitt gjort siden Jom kippur-krigen, som så sitt femtiende årsdag for bare to dager siden. Trekket utgjør en offisiell krigserklæring som følger opp Benjamin Netanyahus erklæring om å føre nådeløs krig mot Gaza i går kveld. Allerede har det kommet inn rapporter om bombeangrep fra Israel rettet mot palestinere som har ført til dødsfallene til flere spedbarn, hvilket ser ut til å finne sted uten unntak hver gang konflikter oppstår mellom israelerne og palestinerne.

Hendelsene som allerede har funnet sted og prosessen som som vil følge i den nære fremtiden utgjør et enormt tap av legitimitet for jødedom som en etnoreligiøs og politisk kraft.

La oss først ta tak i desinformasjonen som har dominert det vestlige nyhetsbildet siden lørdag morgen: at dette er et fullstendig uprovosert terroristisk angrep fra Hamas. Dette er simpelthen løgn. I tillegg til det faktum at over 170 palestinere hadde blitt drept av israelske styrker i 2023 ved slutten av august så stormet 800 radikale jødiske nybyggere Al-Aqsa-moskeen på torsdag, to dager før begynnelsen på de pågående kampene, under beskyttelsen av israelske styrker. Al-Aqsa-moskeen, i tillegg til å være et av Islams tre helligste steder, administreres av den jordanske regjeringen, mens Jerusalems øverste Mufti, en sunni-muslimsk geistlig, utøver religiøs autoritet over stedet. Stormingen, som rutinemessig utføres av ekstremistiske grupperinger, utgjør dermed en villet og eksplisitt provokasjon som ville blitt møtt med universal moralsk fordømmelse fra vestlige medier om den hadde blitt utført av en radikal sekt av hvite kristne.

Muligens kunne en argumentere for at en slik provokasjon ikke rettferdiggjør Hamas sitt overraskelsesangrep, men det åpenbare motspørsmålet etter 30 år med brutte løfter siden undertegnelsen av Oslo-avtalen, er hvilke metoder gjenstår for palestinerne utenom vold? Bare i juni alene vedtok Netanyahus jødiske supremasistiske regjering 5 000 nye ulovlige bosetterhjem på den okkuperte Vestbredden. Dette kommer bare måneder etter at den amerikanske høyesteretten nektet å se over anti-BDS-lovgivning fra delstaten Arkansas. Boycott, Divestment and Sanctions (BDS), en global kampanje som har som mål å legge økonomisk og politisk press for å få Israel til å respektere palestinernes rettigheter, er under konstant press fra den sionistiske jødiske lobbyen, hvilket bare kan betraktes som hyklersk på grensen til det parodiske, gitt at jøder vil klappe seg selv på ryggen konstant over å ha brukt lignende metoder for å undergrave Apartheid i Sør-Afrika, et regime som dessuten aldri utførte menneskerettighetsbrudd mot svarte som når en brøkdel av intensiteten som palestinerne har blitt møtt med fra det sionistiske regimet. Med andre ord, internasjonal jødisk press utøves konstant for å frata palestinerne ikke-voldelige metoder for å strebe etter sine rettigheter, for deretter å fordømme palestinerne for vold når dette gjenstår som det eneste reelle alternativet for å motvirke den ubønnhørlige etniske rensningen av den okkuperte Vestbredden, for ikke å nevne blokaden av Gaza.

Med alt dette i sinnet kan man nå betrakte hvordan dette jødiske folket, som siden 1945 mer enn noe annet har basert sin gruppeidentitet rundt et påstått forsøkt folkemord rettet mot dem og krever konstant sympati og at deres forfølgelser settes på en pidestall over alle andre folkegruppers, reagerte med absolutt blodtørst etter gårsdagens hendelser.

Skjermbilde: Twitter/X

Igjen, man kunne argumentere for at disse individene ikke representerer alle jøder, men i den generelle diskursen rundt hat og rasisme presenteres alltid enhver uttalelse eller handling fra et hvitt individ som representativt for et slags kollektivt mørke som er iboende i alle hvite mennesker som man må være konstant på vakt mot og motvirke med politiske midler, så hvorfor skulle jeg være mer sjenerøs mot jøder, spesielt med tanke på at hatet ovenfor har en representant i den israelske staten, som ikke bare har atomvåpen, men har vist seg villig til å utøve brutal vold mot sivile gang etter gang. Dette ville være tilfellet selv hvis Israel ikke for øyeblikket var representert av ministre som Itamar Ben-Gvir, som i tillegg til å nylig forsvare ortodoks jødisk mishandling av kristne i Israel ved å spytte på dem som «en gammel jødisk tradisjon», inntil 2020 hadde et portrett av den jødiske massemorderen Baruch Goldstein, ansvarlig for en massakre på 29 palestinere i 1994, hengende i sitt hjem.

For å konkludere: Selv hvis «holocaust» ikke var en løgn og var 100% sant så ville dette utgjøre et øyeblikk av enormt hykleri for organisert jødedom.

Med dette ute av veien kommer vi til responsen fra vestlige ledere, som har vært nærmest universal.

Skjermbilde: Twitter/X

Igjen og igjen gjentas det samme mantraet: «Israel har en rett til å forsvare seg», hvilket, gitt det faktum at Netanyahu mer eller mindre har lovet å jevne Gaza med jorden de facto kan tolkes som «Israel har en rett til å begå folkemord». I tillegg til disse kjedsommelige frasene kan man dessuten peke på flere symbolske forestillinger i USA og dets klientstater.

Aldri før har jødisk makt vært like naken og åpenlys i den vestlige verden. Olaf Scholz sin totale underkastelse for jødisk makt og sionismens felttog for palestinsk folkemord er spesielt slående, men alt annet enn uforventet. Når alt kommer til alt, selv mens den tyske økonomien langsomt knekker sammen for å finansiere det jødisk-amerikanske imperiets stedfortrederkrig mot Russland så fortsetter de endeløse kravene om økonomisk oppreisning til jøder for Tysklands påståtte forbrytelser. Det ser ut som om tyskeren eksisterer ene og alene som en gjeldsslave hvis plikt er å produsere for den jødiske staten, i det minste til han slutter å eksistere grunnet demografiske trender i dagens Tyskland.

Videre skinte jødisk makt like åpenlyst gjennom i president Joe Bidens uttalelse om den pågående konflikten, der den jødiske utenriksministeren (samt USAs egentlige president) Antony Blinken flankerte den demente maskoten gjennom hele pressekonferansen for å passe på at han holdt seg til manuset, uten tvil skrevet av hans stabssjef Jeff Zints, som, rent tilfeldig selvfølgelig, også er jødisk.

Responsen fra våre egne

Hver gang konflikten mellom israelerne og palestinerne blusser opp igjen blir vi i nasjonalistiske sirkler alltid møtt med en mindre, men høylytt gruppe av aggressive nøytralister som, selv om de ikke vil ta Israels side direkte (dog, hvis man leser mellom linjene blir det ofte klart at de skulle ønske de kunne dette) aggressivt angriper enhver støtte til palestinere som «en konflikt mellom ikke-hvite som ikke angår oss» og/eller med implikasjoner som aldri kan defineres konkret om at uttrykk for slik støtte på et vis strider mot nasjonalsosialistiske prinsipper.

Dette er latterlig og kontraproduktivt.

Ingen hvit nasjonalist eller nasjonalsosialist som uttrykker solidaritet med palestinerne eller Hamas i deres kamp mot sionismen og deres egen etniske rensing har brutt med noe prinsipp som inngår i noen av disse ideologiene. Å fremme palestinernes rett til deres forfedres land og selvbestemmelse står ikke i konflikt mot å fremme det samme for nordiske folkeslag, tyskere, engelskmenn, franskmenn, hvite amerikanere, osv., tvert imot. De springer ut av den samme ideologiske overbevisningen. Dette betyr imidlertid ikke at jeg er nødt til å respektere israelernes rett til land i Palestina, ettersom jøder ikke respekterer noen andre folkeslags rett til nasjonalisme og selvbestemmelsesrett, og de har vist dette gjentatte ganger gjennom sin aktivisme for åpne grenser og krav om å ha vetorett over enhver politisk beslutning som tas i hvite land. Jeg har imidlertid aldri sett noen indikasjon på at palestinere i Palestina ikke ville anerkjenne mine nasjonale rettigheter som en hvit nordisk mann.

Når det gjelder implikasjonen om at dette ikke angår oss, så er dette åpenbart absurd. Israel er en del av det samme jødisk-amerikanske imperiet som undertrykker oss, for ikke å nevne at Israels potensielle fall ville utgjøre et katastrofalt psykologisk tilbakeslag for politisk internasjonal jødedom, eller det faktum at det ikke lenger kunne tjene som et tilfluktssted for jødiske kriminelle eller organisatorisk punkt for kollektive jødiske politiske anstrengelser.

Denne tendensen, når den utfordres, vill alltid koke ned til «jeg hater palestinere fordi de er brune og/eller muslimer», hvilket er en irrasjonal emosjonell respons som fremdeles sitter igjen på grunn kontrajihadismens beklagelige dominans i innvandringsdebatten i så mange år etter 11. september. Det er ikke en rimelig politisk tilnærming til dette temaet, og enhver som fremdeles snakker slik har ingen plass i en rasjonell diskusjon rundt Israel/Palestina i nasjonale sirkler.

Venstresidens feighet

Og til slutt har vi de venstrevendte, disse moralske supermennene. La meg være kortfattet og haste til poenget:

Ansvaret for døden og ødeleggelsen som allerede har og kommer til å omfavne Palestina faller i stor grad på deres skuldre. I flere tiår har dere opptrådt som palestinernes fremste forsvarere, men i virkeligheten har dette aldri vært noe mer enn pretensiøse ritualer, en mulighet for dere til å engasjere i moralistisk individualistisk selvtilbedelse, snarere enn noen form for legitim politisk aktivisme. Det har vært en mulighet for dere til å signalere deres dyder for omverdenen på et trygt vis som ikke innebærer noen form for risiko. En kritikk av Israel og sionisme som er ideologisk uvillig til å konfrontere spørsmålet om jødisk makt, fra det Hvite hus til Larry Finks BlackRocks jerngrep om vestlige medier, har omtrent like mye verdi for palestinere som saltvann for en tørstende mann i ørkenen, og man trenger ikke noe annet bevis enn nytteløsheten i deres demonstrasjoner, gjort frastøtende for den jevnlige europeiske borger med den konstante inkluderingen av regnbueflagget (og dets implikasjoner) og anti-hvit retorikk. Når det kom til valget mellom å bli kalt antisemitter eller etterlate alle palestinske menn, kvinner og barn til folkemord og etnisk rensing så tok dere kujonens valg, og nå ser vi konsekvensene.

Til sist vil jeg si dette. På intet tidspunkt siden 1945 har jødisk makt kommet under større press enn det har i dag. Hamas sine krigere, med lite annet enn paraglidere, automatvåpen og heroisme har tvunget verdens mektigste jøder inn i en posisjon hvor de har et valg mellom vondt eller verre, uten illusjoner om å kunne unngå en blodig pris for dette, og vi skylder dem å gripe tak i mulighetene som vil komme på grunn av deres selvoppofrelse med begge hender.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER