HISTORIE Den 20. april 1889 ble nasjonalsosialismens grunnlegger, Adolf Hitler, født i Braunau. Hitler var kunstner, politiker, forfatter, feltherre og folkeleder.
Barndom
Adolf Hitler ble født den 20. april 1889 i byen Braunau am Inn i Oberösterreich i Østerrike. Braunau hadde tidligere tilhørt Bayern, men ble i år 1779 østerriksk. At Hitler ble født på den tysk-østerrikske siden av grensen, var ifølge ham selv en stor årsak til at han senere kom til å kjempe for et forent Tyskland, da han anså at «samme blod hører hjemme i felles rike».
Etter noen år flyttet familien Hitler til Passau og senere til Linz som var hovedstad i Oberösterreich. Hans far, Alois Hitler, var tolltjenestemann og gift med Klara Pölzl (senere Klara Hitler). Klara fikk totalt seks barn, men bare to av de overlevde barndommen, Adolf og hans lillesøster Paula Hitler. Paula Hitler døde i 1960 og tok aldri avstand fra sin bror. Hun sa at Adolf Hitler ikke kunne vært i stand til å gjennomføre noe «holocaust», og at om noe slikt skulle ha funnet sted, kunne han ikke ha vært klar over det.
Hitlers nasjonalfølelse kom i tidlig alder og kom til stor del fra hans historielærer ved realskolen i Linz, som også nevnes i Mein Kampf. Historielæreren Leonard Pötsch levde seg inn i historiefortellingen, akkurat som skolebarna da de hørte ham. Hitler anså at skolen var «latterlig lett» og brukte mye av sin tid til aktiviteter utendørs. Hans favorittfag var verdenshistorie og geografi, og han viste tidlig talent for tegning. Hitlers kunstnerlige interesse skulle senere resultere i en konflikt med hans far, som ville at også Adolf skulle ha en skrivebordsjobb. Hitler forsømte derfor skolen bevisst for å få igjennom sin vilje, og hans far gav seg til slutt.
Kunst og kultur
Ved tolvårsalderen kom Hitler i kontakt med teaterkulturen, da han så «Wilhelm Tell» på teateret i Linz. Noen måneder senere fikk han for første gang høre operaen «Lohengrin» av Richard Wagner. Interessen for kunst og kultur skulle følge ham hele livet.
Da Adolf var 13 år, døde hans far av slag, og ved 17-årsalderen søkte han om opptak ved kunstakademiet i Wien. Hitler fikk dog avslag på sin søknad og ble anbefalt å søke ved arkitektskolen i stedet, da de anså at det var innenfor dette området at han var begavet. Da jødene hadde en sterk tilstedeværelse i Wiens kunstliv, har denne hendelse blitt brukt som «bevis» for at Hitler ble «besatt av jødene» ettersom han påstås å ha skyldt på de for at han ble en «mislykket kunstner». Dette er løgn, ettersom det er vel belagt at Hitler aksepterte avslaget han fikk fra Wiens kunstakademi. Hitler skriver i Mein Kampf at «for første gang i mitt unge liv var jeg misfornøyd med meg selv […] etter et par dager forstod jeg også selv at jeg skulle bli arkitekt». Det som dog er sant, er at Hitler noen år senere kom til å anse at jødenes innflytelse over kunsten hadde ødelagt den.
Da Hitler senere forsøkte å søke opptak til arkitektskolen, skulle det vise seg at hans forsømmelse av visse skolefag skulle straffe seg, da arkitektskolen krevde fullstendig realskoleeksamen. Hitler bestemte seg i stedet for å reise til Wien og prøve lykken selv, men nå som kunstner og ikke som arkitekt. En av årsakene var at Hitlers mor, Klara, hadde dødd av brystkreft. Adolf var nå foreldreløs, pengeløs og hadde ingenting å tape på å reise til Wien.
I Mein Kampf skrev Hitler om sine foreldre at «jeg hadde æret min far, men elsket min mor».
I Wien
I 1907 dro Hitler til Wien med «en koffert med klær og sengetøy i hånden og med en urokkelig vilje i hjertet». Men livet i Wien var ekstremt vanskelig for mange. Hitler brukte flere år på å arbeide som altmuligmann og maler på byggearbeidsplasser. En jobb kunne vare alt ifra et par timer til et par dager, og når bygningen var ferdig, var han nødt til å søke ny jobb. Etter noen år fikk han det noe bedre, da han delvis kunne forsørge seg på sin kunst, men selv ikke da strakk pengene til. I en periode var han hjemløs og var nødt til å bo på et herberge. Han beskrev sin periode i Wien som «fem års sorg og bedrøvelse».
Men det var også i Wien at Hitler ble politisk bevisst og engasjert. Først om det sosiale spørsmålet, og senere om det jødiske. Hitler skriver i Mein Kampf:
Foran palassene i Ringstrasse gikk tusener av arbeidsløse og slang, og under denne gamle Østerrikes via triumphalis holdt de husville til i kanalens mudder og tusmørke.
Hitler begynte å lese alt om politikk og innså etter hvert hvor stor innflytelse jødene hadde over Wien. Han la merke til hvordan jødene behersket kunst- og kulturlivet i Wien, eide mediene og støttet monarkiet. Til å begynne med brydde han seg ikke nevneverdig om den jødiske innflytelsen. Han skammet seg snarere over at han hadde slike tanker, og han kunne ikke forstå hvorfor menneskene i Wien foraktet jødene.
Enda så jeg i jøden bare en mann med en annen religion, og holdt fast ved at menneskene måtte tåle det, også her, og avstå fra enhver religionsforfølgelse. Derfor syntes jeg den tonen som særlig den antisemittiske pressen i Wien slo an, ikke høvde for et stort folks kulturtradisjon.
Det var da Hitler oppdaget at mediene uttrykte seg fiendtlig mot Tyskland, at han begynte å «betrakte den store pressen med forsiktighet». Med tiden betraktet han også mennene bak pressen med stor forsiktighet, frem til den dag han fikk anledning til å gjøre en personlig betraktning.
En gang jeg slik slentret gjennom sentrum, møtte jeg plutselig et vesen i lang kaftan og med svarte lokker. Er det også en jøde? var det første jeg tenkte. Slik så de sannelig ikke ut i Linz. Jeg så på mannen i smug, men dess mer jeg stirret inn i dette fremmede åsyn og gransket trekk for trekk, vek det første spørsmål plassen for et nytt. Er dette også en tysker?
Da Hitler innså hvilke det var som styrte Wiens prostitusjonsvirksomhet, gikk det kaldt nedover ryggen hans, innen han «eksploderte». Etter dette begynte han å diskutere og aktivt søke etter informasjon.
Nå vek jeg ikke lenger unna når jødespørsmålet ble drøftet, nei nå ønsket jeg det. Men etter som jeg nå lærte å være på jakt etter jøden i alle grener av det kulturelle og kunstneriske liv og dets forskjellige ytringsformer, støtte jeg plutselig på ham etsteds der jeg minst hadde ventet det.
Fra det øyeblikk jeg oppdaget at det var jøden som ledet sosialdemokratene, falt det som et skjell fra øynene mine. Med dette sluttet en lang indre kamp. […] Tiden var nå inne for den største indre omveltning i mitt liv. Fra å være en veik verdensborger ble jeg en fanatisk antisemitt.
Les også:
Historien om Adolf Hitler – del 1
Historien om Adolf Hitler – del 2
Historien om Adolf Hitler – del 3
Historien om Adolf Hitler – del 4
Historien om Adolf Hitler – del 5
Historien om Adolf Hitler – del 6
