KULTURMARXISME Jødiske Harry Benjamin anses være en pionér innen såkalt transseksualisme og kjønnsidentitetsforstyrrelse, og var den som la grunnlaget for moderne kjønnskorrigerende behandling.
Harry Benjamin ble født den 22. januar 1885 og vokste opp i Berlin i en jødisk familie. I 1912 tok han doktorgrad i Tübingen med en avhandling om tuberkulose, men hans senere arbeid kom til å handle utelukkende om såkalt seksualmedisin.
I et intervju fra 1985 forteller Benjamin om sitt møte med den jødiske kommunisten Magnus Hirschfeld, grunnleggeren av homobevegelsen:
Jeg møtte også Magnus Hirschfeld gjennom en kvinnelig venn, som kjente politimannen Dr. Kopp, som hadde ansvaret for å etterforske seksualforbrytelser. Han var en venn av Hirscfeld, så jeg traff begge. Dette var rundt 1907. De tok meg gjentatte ganger med på homobarer i Berlin. Jeg husker spesielt klubben Eldorado med sine dragshow, hvor også store deler av kundene gikk i klær tilhørende det motsatte kjønn. Ordet «transvestitt» hadde ikke blitt oppfunnet. Hirschfeld myntet begrepet i 1910 i hans velkjente studie.
Hirschfeld var for øvrig en fanatisk marxist og kommunist og engasjerte seg for homospørsmål, «seksuell frigjørelse», feminisme og abort. Etter nasjonalsosialistene tok makten, flyktet han fra landet, da homolobbyen ble kriminalisert. Han ble så en fanatisk antirasist, og var den som myntet begrepet «rasisme».
Møtet med Alfred Kinsey
Harry Benjamin var ved krigsutbruddet i 1914 på reisefot, og valgte å bosette seg i USA, hvor han ble boende resten av livet. Han etablerte en legepraksis i New York, men arbeidet i San Francisco om somrene.
Arbeidet med såkalt transseksualisme startet i 1948, da han etter tips fra den jødiske «sexologen» Alfred Kinsey skal ha undersøkt en gutt som ønsket at han var jente. Ikke uventet ønsket også guttens mor at sønnen var en jente.
Kinsey, som før øvrig regnes for å være en av de første store innen amerikansk «sexologi», var et svært forstyrret individ. Som ungdom skal han ha straffet seg selv for å ha homoerotiske fantasier, gjennom å trykke sugerør, blyanter og tannbørster inn i urinrøret. Han skal senere ha omskåret seg selv, uten bedøvelse.
En del av hans «sexologiske forskning», som for øvrig var finansiert av finansfamilien Rockefeller, bestod blant annet i å filme seg selv ha sex med menn og kvinner, samt å samle inn pornografiske filmer fra rundt om i verden – noe som for øvrig satte han på radaren til det amerikanske tollvesenet.
I boken «The Kinsey Report» fremkommer det også at hans medarbeidere og forsøkskaniner, var hentet fra alt i fra fengsler til mentalsykehus. Visse kunne være voldtektsmenn, mens andre var pedofile. Kinsey skal også ha gjennomført såkalt forskning på orgasmer hos barn, blant annet for å forsøke å legitimere pedofili. Kinsey påstod at hans forskning hadde avdekket orgasmer hos opp mot 300 barn i alderen to måneder til 15 år.
Fra kapittel fem i «The Kinsey Report» kan man lese (på engelsk) om forsøkene på små barn:
Extreme tension with violent convulsion: Often involving the sudden heaving and jerking of the whole body. Descriptions supplied by several subjects indicate that the legs often become rigid, with muscles knotted and toes pointed, muscles of abdomen contracted and hard, shoulders and neck stiff and often bent forward, breath held or gasping, eyes staring or tightly closed, hands grasping, mouth distorted, sometimes with tongue protruding; whole body or parts of it spasmodically twitching, sometimes synchronously with throbs or violent jerking of the penis. … A gradual, and sometimes prolonged build-up to orgasm, which involves still more violent convulsions of the whole body; heavy breathing, groaning, sobbing, or more violent cries, sometimes with an abundance of tears (especially among younger children).
Kinsey anså at alle uttrykk for seksualitet – som pedofili, sadomasochisme, incest, utroskap, gruppesex, prostitusjon osv. – var legitime. Han arbeidet for å legalisere pedofili og kjempet mot lover som skulle beskytte barn og straffe overgripere, og det var altså fra denne mannen, at Harry Benjamin mottok tips om en gutt som ønsket å skifte kjønn.
Hormonbehandling og kirurgi
Gutten som Kinsey hadde tipset om skal dog ha forbløffet både Kinsey og Benjamin, da de tidligere kun hadde erfart tilstanden «transvestisisme» hos voksne. Altså voksne mennesker som kler seg og oppfører seg som det motsatte kjønn.
Flere har spekulert i om Benjamin og Kinsey så i gutten, ikke en pasient med en lidelse de skulle behandle, men muligheten til å forme et individ fysisk, og ikke bare gjennom klær og sminke – for å tilfredsstille sine egne behov.
Benjamin tok kontakt med en rekke leger for å undersøke mulighetene for å kirurgisk gjøre gutten mer feminin. Da dette arbeidet ikke høstet frukter, valgte Benjamin å selv eksperimentere på barnet gjennom å gi gutten østrogen. Senere sendte han både barn og mor til Tyskland slik at de kunne gjennomføre kirurgiske inngrep på gutten.
Benjamin skal etter dette ha fortsatt med lignende behandling av pasienter med samme lidelser. Benjamin var den første som innførte hormonell behandling i tillegg til kirurgi, for å behandle pasienter med kjønnsdysfori eller kjønnsidentitetsforstyrrelser.
– For mange selvmord
Charles Ihlenfeld, en kollega av Harry Benjamin, arbeidet seks år sammen med Benjamin og administrerte hormonbehandling til opp mot 500 transseksuelle. Etter seks år konkluderte dog Ihlenfeld med at hormonbehandling og kirurgi ikke var det rette.
– Det er så mye ulykkelighet blant personer som har gjennomført operasjonen. Altfor mange ender i selvmord.
Ihlenfeld fortsatte å behandle personer med kjønnsidentitetsforstyrrelser, men valgte i stedet å gi dem psykiatrisk behandling, da han anså at det var det de faktisk trengte.
En annen som kunne konkludere med at hormonbehandling og kirurgi var feil vei å gå, var doktor Jon Meyer ved Johns Hopkins University i USA. Meyer undersøkte resultatene ved universitets klinikk som arbeidet med kjønnskorrigerende kirurgi, og redegjorde for sine funn i en rapport:
Å si at slik behandling kurerer psykiske forstyrrelser, er feil. Vi har nå objektivt bevis for at det ikke utgjør noen større forskjell i en transseksuells liv, hverken i forhold til jobb, utdannelse, ekteskap eller sosial stabilitet.
I et intervju med The New York Times utdypet han:
– Min personlige mening er at dette ikke er en passende behandling for en psykisk lidelse, og det er helt åpenbart for meg at disse pasientene har alvorlige psykiske lidelser som ikke forsvinner med kirurgi.
Seks måneder etter rapporten la kjønnsklinikken ved Johns Hopkins University ned sin virksomhet. Samtlige andre amerikanske klinikker som utførte kjønnskorrigerende behandling, stengte også sine dører. Ingen hadde positive resultater å rapportere.
Re-lanserte behandlingen med nye partnere
I kjølvannet av de nedslående resultatene, valgte Benjamin å relansere sin form for behandling med samarbeidspartneren psykologen og «sexologen» John Money, en disippel av den pedofile Alfred Kinsey. Money hadde tidligere anbefalt kirurgisk kjønnskorrigerende behandling på to unge tvillinggutter, som han også seksuelt forgrep seg på. Begge guttene tok senere sitt eget liv.
Med på laget fikk Benjamin og Money sin venn psykologen Paul Walker, som delte deres lidenskap for å hormonbehandling og kirurgi, og selv var homoseksuell og trans-aktivist. Flere andre gikk senere med i komiteen, deriblant en psykiater, en pedofiliaktivist, to plastikkirurger og en urolog.
Sammen utformet disse det som skulle komme til å bli grunnlaget for den moderne standardbehandlingen av mennesker som lider av kjønnsdysfori. Resultatet ble publisert i 1979 under tittelen «The Harry Benjamin International Standards of Care» og baserte seg i hovedsak på hormonbehandling og kirurgi.
Eget senter i Norge
I Norge har Harry Benjamins livsverk blitt hyllet med en egen forening dedikert til å bedrive lobbyvirksomhet for å normalisere transseksualisme i Norge. Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) oppstod år 2000 etter at myndighetene hadde besluttet å legge ned sitt kjønnskorrigerende tilbud ved Rikshospitalet i Oslo. Transseksuelle og andre gikk da sammen og stiftet foreningen HBRS, og fikk gjennom intensiv lobbyvirksomhet myndighetene til å snu og fortsette å tilby kjønnskorrigerende behandling.
Foreningen arbeider politisk og sosialt med å spre kunnskap om transseksualisme i det offentlige, i helsevesenet og i skoler og barnehager. HBRS arbeider også for å øke aksepten for transseksuelle i det norske samfunn.
Foreningen har også etablert en egen underforening for barn og unge, kalt HBRSU. Formålet skal være å skape en arena hvor barn og ungdom som sliter med kjønnsidentitetproblemer kan møtes. Foreningen arrangerer sosiale kvelder og arbeider også med å spre informasjon om transseksualisme til barn og unge.
Les også:
Motstandsbevegelsen – den siste utposten i kampen mot homolobbyen
Homobevegelsen må gjennomskues
