HISTORIE Den 29. juni 1882 ble Franz Seldte født. Han grunnla og ledet den paramilitære organisasjonen Stahlhelm og ble Riksarbeidsminister i Det tredje riket.
I den kaotiske Weimar-tiden i Tyskland hadde mange av de politiske partiene paramilitære organisasjoner som skulle bane veien for det respektive partiet eller beskytte deres møter. Den største paramilitære organisasjonen var republikkens Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold som var knyttet til sosialdemokratene og de liberale, og ifølge eget utsagn hadde de tre millioner medlemmer i 1932. Kommunistpartiet hadde Rotfrontkämpferbund som kom i meget blodige konflikter med de nasjonalsosialistiske stormtroppene i Sturmabteilung (SA) og Schutzstaffel (SS).
Blant alle disse gruppene var også Stahlhelm (stålhjelm), som med sine 500 000 medlemmer i 1930 var Tysklands nest største og var knyttet til Alfred Hugenbergs tysknasjonale folkeparti DNVP. DNVP var et nasjonalistisk-reaksjonært parti som arbeidet for å gjeninnføre det tyske monarkiet og var støttet av storgodseiere og industrimagnater for å føre en prokapitalistisk politikk. Stahlhelm var dog mer radikal enn DNVP og lå nærmere nasjonalsosialismen, selv om de betegnet seg som «tyske fascister». Spesielt når det kommer til jødespørsmålet holdt Stahlhelm en radikal linje og forbød jøder adgang til organisasjonen.
Grunnleggeren av Stahlhelm, Franz Seldte, ble født den 29. juni 1882 i Magdeburg. Seldte var sønn av en fabrikkseier som produserte kjemiske produkter. Han studerte selv kjemi på universitetene i Braunschweig og Greifswald og tok over sin fars fabrikk i 1908. Under første verdenskrig ble Seldte såret og tildelt både jernkorset av 1. og 2. klasse. Under slaget om Somme rev en granat av Seldtes venstre arm og han måtte erstatte den med en protese. Seldte ville til tross for dette tilbake til kampene ved fronten, men hans søknad ble avslått på grunn av hans handikapp. Han ble i stedet krigsjournalist, og i 1918 ble han reserveoffiser. Samme år grunnla han Stahlhelm, eller Bund der Frontsoldaten som det het. Som navnet antyder bestod organisasjonen av krigsveteraner fra første verdenskrig.
Stahlhelm hadde som mål å styrte Weimar-republikken. Etter det mislykkede Kappkuppet i 1920 – et nasjonalkonservativt forsøk på å styrte republikken og gjeninnføre monarkiet – der Stahlhelm deltok, ble frikorpsene oppløst, og mange frikorpssoldater gikk med i Stahlhelm. På denne tiden fikk Stahlhelm også politisk støtte av Benito Mussolini, som noen år senere skulle ta makten i Italia.
Men mange frikorpssoldater gikk også med i det nyopprettede NSDAP, og det ble rivalisering mellom nasjonalistene i DNVP/Stahlhelm og nasjonalsosialistene i NSDAP/SA. Etter det mislykkede Hitlerkuppet i 1923 begynte NSDAP å stille til valg, hvilket skulle bli nådestøtet for de tysknasjonale og til slutt også for Stahlhelm. Stahlhelm økte konstant sitt medlemstall frem til 1930, men den politiske grenen, DNVP, ble utkonkurrert av NSDAP. Fra å ha fått 20,5 prosent av stemmene i riksdagsvalget i 1924 fikk DNVP 14,3 prosent i 1928 og bare 5,9 prosent og 8,7 prosent årene etter. NSDAPs kurve så helt anderledes ut. Da DNVP fikk 7 prosent av stemmene i 1930 fikk NSDAP 18,3 og deretter 37,4 prosent i 1932 (i nyvalget noen måneder etter fikk NSDAP 33,1 prosent)
Dette tvang DNVPs nye partileder Alfred Hugenberg (1928) til å begynne å samarbeide med nasjonalsosialistene for at partiet skulle overleve. I 1929 arbeidet de sammen mot Young-planen som krevde inn krigserstatninger fra første verdenskrig, og i 1931 grunnla Seldte, Hugenberg og Hitler Harzburgerfronten, som var en forent nasjonalistisk front mot Weimar-republikken.
Samarbeidet var i begynnelsen ikke helt smertefritt, da rivaliteten mellom SA og Stahlhelm hadde ført til fysiske konflikter på forskjellige steder rundt om i Tyskland. Mange fra Stahlhelm mente at SAs ekstremt aggressive linje var kontraproduktiv og skulle føre til forbud (hvilket også skjedde) mens medlemmer fra SA, deriblant Joseph Goebbels, mente at Stahlhelm var reaksjonære. På denne tiden mente Goebbels at samarbeidet med dem truet å kompromittere det nasjonalsosialistiske partiets revolusjonære identitet, men at han «stoler på sjefens (Hitler) sunne politiske instinkt, som ikke har sviktet oss så langt».
Det viste seg at dette instinktet var rett og at flere nasjonalister fra Stahlhelm med tiden kom på bedre tanker angående det nasjonalsosialistiske budskapet og NSDAP.
I januar 1933, i sammenheng med at Hitler ble Rikskansler, ble Seldte utstedt til Riksarbeidsminister i Hitlers første regjering. Tre måneder senere, den 27. april 1933, gikk Seldte med i SA:
Da jeg mangler partitilhørighet erklærer jeg herved mitt medlemskap i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti ettersom dette parti er den eneste bevegelse som kommer til å forene hele det tyske folket i en eneste enhet. Jeg stiller derfor meg og det Stahlhelm som jeg grunnla som en militær enhet under befal av Føreren Adolf Hitler.
I august 1933 ble Seldte utstedt til SA-Obergruppenführer og i 1934 byttet Stahlhelm navn til Nationalsozialistischer Deutscher Frontkämpferbund og ble integrert i SA.
Seldte var arbeidsminister frem til 1945 og var delaktig i det enorme arbeidet med å skape jobber for millioner av arbeidsløse tyskere. Under det nasjonalsosialistiske styret ble flere gater oppkalt etter Franz Seldte, blant annet i hans fødeby Magdeburg.
Seldte ble arrestert av de allierte på slutten av krigen og døde i et amerikansk militærsykehus før han rakk å bli tiltalt for noen forbrytelse. Krigshelten fra første verdenskrig, Stahlhelm-lederen og nasjonalsosialisten Franz Seldte døde den 1. april 1947.
