Hva har de historiske vitenskapsmennene Galileo Galilei og Giordano Bruno til felles med historikeren David Irving, advokaten Horst Mahler og kjemikeren Germar Rudolf fra moderne tid? De har alle utfordret den etablerte maktstrukturens oppfatninger og har derfor blitt forfulgt og straffet.
De førstnevnte personene kom via sin forskning frem til konklusjoner som utfordret kirkens geosentriske verdensbilde der jorden utgjør universets sentrum. Galilei, Bruno og andre ville gjennom sine observasjoner vise at universet er uendelig og at jorden går i bane rundt solen. I år 1600 ble Giordano Bruno henrettet som kjetter og brent på kjetterbål av den romerske inkvisisjonen. Inkvisisjonen var myndigheten innen kirken som hadde til oppgave å overvåke og dømme de med feil tanker, som kunne true kirkens ledene posisjon – hvilket innebar tolkningsmonopol på sannheten. Galileo Galilei hevdet at en sann hypotese kan bevises gjennom nøyaktige observasjoner og eksperimenter. Om en teori stemte med virkeligheten var alle andre teorier gale.
Det kan være lett å tro at i dag, når vitenskapelig opplysning har seiret over religiøse dogmer, har den menneskelige bevissthet lært bedre. Men tendensene kommer tilbake. Det finnes fortsatt problemstillinger som er alt for hellige til å tåle granskning. Flere land fengsler de som setter spørsmål – selv når han har rett. En ny inkvisisjon har vokst frem, med et maktapparat likeverdig med 1500-tallets pavemakt – og på flere sett større. Inkvisisjonens lære er religiøs i sin oppbygning, og går under det følgende navnet: «Holocaust».
Begrepet Holocaust bygger på forestillingen om at det Tredje Riket på ordre fra Adolf Hitler tok livet av ca. seks millioner jøder, hovedsaklig ved bruk av «gasskammer». Etter krigens slutt i 1945 har forestillingen om hva som hendte vokst frem i forskjellige dramatiske beskrivelser, som blir spredt av seiersmaktene. I delen av Tyskland som ble okkupert av USA ble det startet en omskoleringsprossess med formål å «demokratisere» befolkningen, og spesialutdannede lærere skulle legge grunn for en «ny kulturell tradisjon basert på internasjonalt samhold.
Til tross for at Sverige ikke var med i krigen har de samme seiersmaktene diktert vilkår for tilpasning til dette internasjonale samholdet. Her har «Holocaust» – den nye religionen – i stor grad vært veiledende, og er det fortsatt. Denne religionen følger systematisk befolkningen fra tidlig alder via statlige institusjoner, media, politikk og kultur. Den som åpent stiller spørsmål risikerer sosial utfrysing, ødelagt karrière og offisiell bannlysning. På linje med det internasjonale samholdet blir nasjonal stolthet og skepsis mot innvandreres nærvær diagnostisert som sykt, og nesten kriminelt. Kritikk mot multikulturen er kjetteri.
De rundt om i verden som har utfordret den nye religionen har risikert sine egne liv, helse og frihet. De kaller seg ofte for revisjonister, hvilket kommer fra tradisjonen innen vitenskapen der fakta og logikk må revideres fra tidligere oppfatninger i søken etter å komme så nær sannheten som mulig. Rent følelsesmessige hensyn skal være underordnet denne søken. Revisjonistenes konklusjon handler om at den konvensjonelle oppfatningen er feilaktig ved sine tre hovedpunkter: at det foregikk en systematisk utrydding av jøder; at det ble fulgt en plan etter ordre fra Hitler; at avrettingsmetoden var gasskammer.
David Irving, Horst Mahler og Germar Rudolf er personer som har tatt revisjonistiske standpunkter. Og blitt straffet for det. De har ikke på noen måte hetset, truet eller oppfordret til vold mot jøder, men med en akademisk, nøktern metode, kommet frem til at det faktisk ikke finnes noen holdbare bevis for de sentrale delene av den nye religionen. Da de uttrykte dette offentlig ble de dømt til flere års fengsel, og kan dermed sammenlignes med de vitenskapsmenn som tidligere ble forfulgt av pavedømmet.
Historikeren David Irving var en gang betraktet som en historiker av rang, en autoritet på den andre verdenskrig med et trettitalls bøker bak seg. Til forskjell fra andre historikere valgte Irving å unngå å fylle bøkene sine med vissvass om «Holocaust», da det ikke var relevant for de emnene han skrev om. Dette fikk han mye kritikk for. Etterhvert kom Irving frem til at det ikke finnes et eneste dokument som beviser at det var en plan for å utrydde jødene, at fanger i konsentrasjonsleirene ble gasset i hjel eller at seks millioner ble myrdet. Dette kjenner naturligvis øvrige historikere også til, men det var Irving som uttalte det åpent. Etter et foredrag i Wien der Irving uttalte seg om sitt syn på dette, ble det utsendt en arrestordre og han ble til slutt pågrepet, tiltalt og dømt til tre års fengsel.
Den tyske kjemikeren Germar Rudolf utførte kjemiske analyser i de påståtte gasskamrene og kom frem til at det ikke var mulig å bruke Zyklon-B for massehenrettelser der. Zyklon-B var et navn på et insektmiddel som inneholdt giften hydrogencyanid. Produktet ble brukt til avlusing av klær for å opprettholde hygienen og minske antall sykdommer, som annet tyfus, blant de internerte. Germar Rudolf ble dømt til to og et halvt års fengsel.
Den groveste skandaleprisen tar nå dommerne mot den tyske advokaten Horst Mahler, som flere ganger utfordret den nye religionen og fortsatte med å presentere bevis i rettsalen for at det ikke tok sted, til tross for at han ble nektet å gjøre dette. For dette ble han dømt til totalt tolv års fengsel.
Takket være revisjonistene har visse makabre anklager gått gjennom harde prøvelser og til slutt blitt forsiktig avviklet. To klassikere er at jødiske lik ble brukt til å lage såpe, og at huden ble brukt til bokbind og lampeskjermer. Inkvisisjonens tolkere har nå forlatt disse skrønene. Andre hjørnestener i holocaustreligionen slik som Anne Franks dagbok har blitt avslørt som en pinlig forfalskning. Naturligvis lever historiene fortsatt, i populærkulturen, dokumenter, media og så videre. Da serveres den ofte sammen med kollektiv skyld og insinuasjoner om at enhver systemkritisk tanke er en forbindelse til et mørkt gasskammer i Auschwitz. Men sannheten finnes der ute, på internett, i dokumenter og bøker. Og det blir flere og flere som prøver å finne den.
Hos dem som enda sitter fast i holocaustreligionens tankefengsel er mottakeligheten for et alternativt tankesett eller for å stille spørsmål sterk begrenset. De sterke følelsene, vanene og troen er så sentral i deres verdenssyn at det skulle blitt et enormt prestisjetap å erkjenne at man har blitt gjennomlurt. Vanlige mantra som «jeg har sett bildene» eller «jeg har vært i Auschwitz» holder rent logisk ikke som bevis for at det har skjedd noen gigantisk utryddingspolitikk. Revisjonistene fornekter ikke at det døde mennesker i leirene. Noen døde av naturlige årsaker, andre av sykdommer, og det fantes også de som døde av sult, hvilket mange bilder fra filmdokumentarer viser. Hva disse dokumentarene ikke forteller er for eksempel rapporter fra Røde Kors, som ble ble tillat regelmessige inspeksjoner i blant annet Auschwitz, som ikke vitner om at det foregikk noen massehenrettelser der. Mange av de internerte i disse leirene led som følge av de alliertes bombing, som påvirket det tyske kommunikasjonssystemet slik at mat og rekvisita ikke nådde frem til leirene. Det fantes rikelig med sultende tyske sivile også ved krigens slutt, for ikke å snakke om soldatene i det tyske forsvaret. Vi kan altså slå fast at i krig dør mennesker. Det revisjonistene igjen mener er at det ikke fantes en systematisk utryddingspolitikk i det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Etter andre verdenskrig flyttet jødiske ledere frem sine posisjoner ytterligere, og inntok en forsoningsløs holdning. Holocaustmyten kom til å tjene som en samlende faktor for en effektiv jødisk organisering. Visse jødiske grupper har, i beste inkvisitorisk ånd, den selvutnevnte rollen å overvåke og agere mot «holocaustfornektere» og uønskede personer som forteller sannheten. Sionistene har stor plass i finansverdenen, media og politikken. Dette har skapt et klima hvor de øvrige aktørene er livredde for å trampe jødene på tærne og anklages for å være antisemitter. Karriærejagende ikke-jøder kjemper ofte om de jødiske ledernes gunst. Nevn en moderne amerikansk presidentkandidat som ikke skulle ville møte opp på et Aipac-møte (en mektig israelsk lobbygruppe) før valgkampen.
Briten Richard Harwood tar opp dette faktum som er en av grunnene til at han skrev boken «Døde virkelig seks millioner?».
Hvorfor denne store løgnen? Hva er målene? Primært har den blitt hensynsløst anvendt for å avskrekke fra enhver form for nasjonalisme. Skulle britene eller noen annen europeisk nasjon forsøke å heve sin patriotisme og slå ring om sin nasjonale egenart i en tid da selve eksistensen av nasjonale stater trues, brennmerkes de umiddelbart som «nynazister»: Nasjonalsosialisme var selvfølgelig nasjonalisme, og vi vet jo alle hva som hendte – seks millioner jøder ble utslettet! Så lenge denne myten er levedyktig vil folk overalt forbli lenket til den. Behovet for internasjonal toleranse og forståelse kommer til å bli hamret inn av de Forente Nasjoner, helt til nasjonalfølelsen, den virkelige garantien for frihet, er tapt. Enhver fornuftig diskusjon om raseproblemer og kampen for å bevare rasens integritet avvises dermed effektivt. Ingen skulle kunne gjøre annet enn å beundre måten jødene søkte å bevare sin rase gjennom så mange århundrer. I dette arbeidet har de oppriktig talt dratt nytte av historien om de seks millionene, som nesten som en religiøs myte fremhev nødvendigheten av større jødisk rasesolidariet. Dessverre har den utrettet et helt motsatt resultat for alle de andre folkene, ettersom den har fratatt dem evnen til selvbevarelse.
De som spredte forestillingen om «Holocaust» hadde en livlig fantasi da de fremstilte tyskerne som drapsmaskiner som kunne overgå grunnleggende naturlover. En av mytene som ble spredt er fortellingen om de såkalte brannhullene.
Horst Mahler ble dømt til 12 års fengsel og kommer sannsynligvis, grunnet sin høye alder, til å tilbringe sine siste år fengslet. Hans kommentar til dette var:
Når de forbyr oss å stille spørsmål om Holocaust-religionen og å stille spørsmål om hendelsen fant sted og derfor ikke kan bevises, da vet vi hvem som snakker til oss. En morder, en folkemorder, og da hører jeg ikke på hans argumenter, men jeg prøver i stedet å nekte ham makten han har over oss, og det eneste våpenet vi har tilgjengelig til disposisjon er sannheten … Hva for et verdiløst menneske skulle jeg være om jeg i stedet tiet, og selv om jeg kjenner til dette, forble sittende i stolen og vente på at sannheten en gang skulle komme ut i lyset? …
Denne gigantiske anklagen om folkemord, der seks millioner jøder skal ha blitt avlivet er vår tids religion. Den er konstruert for å kunne avansere i maktstrukturen, få kontroll over borgerne samt å skjule det virkelige folkemordet som fortsatt pågår. Dette skjer gjennom en lavintensitetskrig der påtvunget multikultur er metoden, og det endelige resultatet er at folket og rasen sakte dør ut og forsvinner hen i historien. Akkurat derfor trengs revisjonistene og de som forteller sannheten, som gjennom sitt arbeid bidrar til at den nye religionen fortsetter å miste innflytelse over våre liv.
Av: Fredrik Vejdeland og Henrik Pihlström
