HISTORIE Den 29. september 1941 fant, ifølge den allierte propagandaen, massakren på jøder i Babij Jar sted. Massemordet i Babij Jar regnes i dag som et historisk faktum, men har denne påståtte massakren virkelig funnet sted?
På Wikipedia kan man lese følgende om massemordet i Babij Jar:
Babij Jar er en ravine i vestre utkant av Kiev i Ukraina. […] Babij Jar ble åsted for flere massakrer under den andre verdenskrig. Mest kjent er massakren 29. og 30. september 1941, da 33 771 ukrainske jøder ble skutt.
Senere i samme artikkel får vi vite at det beregnes at det totalt ble drept mellom 100 000–150 000 mennesker der. Wikipedia-artikkelen kan stå som eksempel på den offisielle versjonen som man ikke får stille spørsmålstegn til. I noen land, blant annet Tyskland og Frankrike, risikerer man lange fengselsstraffer om man offentlig stiller spørsmålstegn til denne offisielle historieskrivingen.
Det nøyaktige antallet 33 771 offer kommer fra et fremtredende SS-dokument, «Ereignismeldung UdSSR nr 101», som rapporterte om massemordet og skal ha vært utarbeidet av SS-Reichssicherheitshauptamt (Rikssikkerhetsoverstyret).
Rapporten ble funnet av de allierte i forkant av Einsatzgruppenprosessen i 1947 og påstås å være ekte. Men det bør legges merke til at rapporten er datert 2. oktober 1941 og inneholder et eksakt nummer på antall døde – dette altså bare to dager etter den påståtte massakren. Det bør også noteres at dette var lenge før den påståtte beslutningen til SS om å begynne å utrydde jøder, hvilket skal ha blitt implementert etter den såkalte Wannseekonferansen den 20. januar 1942.
I denne sammenheng kan det også nevnes at den offisielle historien vanligvis påstår at SS brukte kodespråk for massemordet på jøder, eksempelvis «evakuering østover», i motsetning til dette dokumentet hvor det åpent står nøyaktig antallet henrettede jøder. At slike dokumenter ble forfalsket for å brukes i kenguruprosesser, spesielt av Sovjetunionen, var ikke uvanlig.
Bortsett fra dette dokumentet finnes det ingen fysiske bevis for at massemordet i Babij Jar fant sted. Til tross for at ravinen Babij Jar ligger midt i storbyen Kiev har det aldri, hverken i Sovjettiden eller senere blitt utført noen som helst kriminaltekniske undersøkelser eller utgravinger av området. Dette kan sammenliknes med tyskernes nøyaktige kriminaltekniske undersøkning og utgravning av massegravene etter det sovjetutførte massemordet på polske offiserer i Katyn.
Massegraver har sannelig blitt funnet rundt Kiev, men disse gravene inneholder mennesker som ble drept av Sovjetregimet på 1930-tallet, eksempelvis massegravene i Bykivnia.
I motsetning til det store antallet massegraver som har blitt funnet rundt om i Europa med drepte mennesker av europeisk opphav, er det veldig vanskelig å finne massegraver med drepte jøder. Ifølge den offisielle historien kommer det av at SS mellom 1943–44 gjennomførte det som kalles for «Aksjon 1005» hvor de påstås ha gravd opp alle lik fra massegraver og systematisk brent opp dem og ryddet unna alle bevis. I Babij Jar påstås det at SS-Sonderkommando gravde opp over 100 000 lik og brente dem opp for deretter å rydde i hele området slik at alle spor forsvant. På denne måten forklares det også hvorfor det ikke er nødvendig med en kriminalteknisk undersøkelse av Babij Jar.
Etter andre verdenskrig ble den såkalte Einsatzgruppenprosessen, som startet den 29. september 1947 i Nürnberg gjennomført. 24 SS-offiserer var tiltalt for krigsforbrytelser i form av massemord på hovedsakelig jøder.
Aktor i denne krigsforbryterprosessen var Benjamin Ference, en amerikansk-ungarsk jøde. Interessant nok har Ference selv fortalt hvordan amerikanerne fikk frem vitnemål og overtalte SS-menn til å undertegne innrømmelser. I en artikkel i Washington Post fra 24. juli 2005 forteller Ference at de amerikanske (jødiske) avhørslederne truet, mishandlet og overlot SS-menn til å bli torturert og myrdet av tidligere konsentrasjonsleirfanger.
I artikkelen forklarer en annen jødisk-amerikansk etterretningsagent som avhørte SS-fanger, Arnold Weiss, at de etter å ha fått godkjennelse fra sin overordnede overleverte fangede SS-menn som hadde gjennomgått avhør til militærkaserner der tidligere konsentrasjonsleirfanger bodde. Han sier det ikke rett ut, men der er underforstått at de ble torturert og myrdet. Dette bekreftes av Ference som siteres i artikkelen:
Jeg så en gang fanger mishandle en SS-mann og deretter binde ham fast på krematoriets stålbåre. De skjøv ham inn i ovnen, skrudde på ilden og tok ham ut igjen. Mishandlet ham igjen og førte ham inn til han ble brent ihjel levende. Jeg gjorde ingenting for å stoppe det.
Ference forteller også i samme artikkel om sine metoder for å få frem vitnemål:
Jeg gikk inn i en by hvor, la oss si en amerikansk pilot hadde landet med fallskjerm og blitt ihjelslått, og stilte alle opp mot en vegg. Så sa jeg: Alle som lyver vil bli skutt umiddelbart.
Foto: offentlig eie
Tortur av SS-fanger var normen når det kom til å fremtvinge innrømmelser og samarbeidsvilje. Den amerikanske dommeren Edward L. van Roden som undersøkte overgrep mot SS-menn etter den såkalte Malmedyprosessen konstaterte for eksempel at av de 139 fangene som han undersøkte hadde alle bortsett fra to blitt mishandlet i underlivet så mye at skadene på testiklene var uopprettelige.
Tortur kombinert med trusler om å overlevere fangenes familier til Sovjetunionen gjorde de fleste medgjørlige og villige til å underskrive innrømmelser, vitne mot sine kamerater og opptre apatisk og innrømme forbrytelser under rettsprosessene mot dem.
SS-obersten Paul Blobel var en av de tiltalte og var anklaget for å ha gjennomført massakren i Babij Jar. Han påstås å også ha ledet «Aksjon 1005» hvor de gravde opp alle likene og ryddet unna bevisene. Paul Blobel som hadde fått Jernkorset av 1. klasse i første verdenskrig skrev i amerikansk fangenskap under en bekjennelse hvor han sverget på at han hadde gjennomført massemord, inklusiv drap med hjelp av en såkalt gassvogn. Man kan anta at han ikke ville ha skrevet under på en slik erklæring uten å ha blitt tvunget til det.
Av de 24 tiltalte i Einsatzgruppenprosessen ble 14 dømt til døden, deriblant Blobel. På 1950-tallet tinet forholdet mellom de vestallierte og Vest-Tyskland i og med utbruddet av den kalde krigen. De fleste dødsdommene ble omgjort til fengselsstraffer og de aller fleste av de dømte ble sluppet fri allerede i 1951 og de siste i 1958. Det er i det hele tatt overraskende at de slapp fri de dømte etter bare noen år, med tanke på at disse lederne for Einsatzgruppen ifølge den offisielle historien skal ha drept over en million jøder.
Paul Blobel var dog en av de fire dødsdømte som den 7. juni 1951 ble henrettet med henging i fengselet Landsberg am Lecht. Hans siste ord skal ha vært:
«Jeg dør i troen på mitt folk. Må det tyske folket være klar over sine fiender!»
